Utvandringen til Amerika. 201 år seinere.
av arkeolog Nina S. Hildre
Det vesle huset på prærien – barndommens Amerikareise
Jeg elsket bøkene om livet på prærien som liten. Fortsatt kan jeg se for meg karavaner av prærievogner, den vesle tømmerkoia med quiltede tepper, varmt oransje lys fra peisen over middagsbordet til familien, og jentene som i side stakker og sorte knappestøvletter sprang omkring i en verden helt ytterst mot det ukjente som de gjorde hjemlig med eplepaier og kveldsbønn.
Minnebildene er godt hjulpet av den populære tv-serien der Laura ble spilt av Melissa, med fletter og kysen uvørent hengende på ryggen. Det var farer og sykdom, en seig kamp for tilværelsen. Det var noen indianere der, men ikke mange.
Ved inngangen til 2025, året da vi her i Norge markerte eller feiret (begge deler ble brukt) at det var 200 år siden den norske utvandringen til Amerika startet, kom jeg over en biografi om forfatteren til disse bøkene, Laura Ingalls Wilder. Mine barnlige bilder om livet til Laura og søstrene blandet seg stadig inn i lesningen om præriebrannene, om svermene med gresshopper som ødela avlingene igjen og igjen slik at jordbruket ble et lotteri som kunne ha dødelig utgang.
Wilders biograf, Caroline Fraser, ber leseren se for seg en præriestorm med sand som pisker rundt og visker ut omgivelsene, men innimellom løyer vinden litt og lager åpninger – og der er det plutselig et ansikt, brått høres en tone. Eller som jeg tenker meg, å se tilbake på menneskene som gav seg ut på prærien er som å stryke av en fyrstikk og øyeblikk trer fram, steder kommer til syne, små barneansikter.
Familiebånd og historiene vi forteller
Si utvandringen til Amerika og tenk på hva som kommer da. Litt på samme måte som jeg hadde med meg barndommens solidaritet med pionerjentene på prærien, ser jeg for meg at de sterke båndene mellom norsk-amerikanere og nordmenn med amerikanske slektninger virker.
Familierelasjoner og alle fortellingene om de som dro. Så mye savn, men noen ganger også lettelse. Sorger som ble skjult i forskjønnende brev hjem. Ny velstand for noen, men mang en brutt amerikansk drøm, fortvilelse og hjemreise for en del.
Norske utvandrere til nordamerikanske urfolks land
Gjennom utvandrermarkeringa i 2025 ble fyrstikkflammen rettet mot menneskene og familiene som dro fra Norge. Bondesamfunn i Norge var det de kom fra, og det var en slik verdenen våre slektninger skapte seg i stater som Sør- og Nord-Dakota, Minnesota og Wisconsin, i de samme områdene som Laura Ingalls, seinere Wilder, vokste opp, levde og seint i livet skrev seg tilbake til pionertiden i urbefolkningens slettelandskap og de store skogene som fortsatt fantes.
I århundrer forut for og fremdeles langt inn i pionertiden foregikk den langstrakte utdrivelsen og utslettelsen av nordamerikanske urfolks rike kulturer og historie, amerikanske sivilisasjoner kan man si.
Jeg tenker på egne slektninger som dro til Nord-Dakota. Fantes det fortellinger om møter med urbefolkningen som jeg ikke vet om? Brevene som ble sendt hjem til Norge finnes ikke lenger, bare frimerker som jeg dampet av konvoluttene og samlet på. Vakre bilder av fremskritt og overvinnelse. Og slik var det har jeg skjønt det gjennom jubileumsåret, det ble ikke skrevet så mye hjem om urbefolkningen.
Fortellingen om «the empty land» var virksom, landet der nybyggerne kunne finne jordbruksarealer og eiendom. Norske menn, men også kvinner, fikk muligheten til å eie jord. Det ble små bygdesamfunn, så tettsteder langs jernbanen som sakte strakte seg lenger og lenger inn på prærien.
Hvert enkelt menneske som dro fra Norge hadde sin historie og sin betydning, slik hvert enkelt menneske fra urbefolkningen som hadde levd, eller fortsatt levde i landområdene nordmennene kom til. De måtte klare seg slik det var mulig, mange hadde dødd i møte med kolonisatorene i århundrer fram mot den siste store bølgen av innvandrere, drevet fram gjennom de amerikanske myndighetenes politikk og kriger, som US-Dakotakrigen i Minnesota i 1862.
Betty Bergland skriver om etterdønningene av US-Dakotakrigen at «kort fortalt så ble landområder i Minnesota tømt for å gi plass til hvit bosetning».
Flukt gjennom helvete
Også nordmenn døde, særlig i den eldste perioden med overfart i gamle seilskuter skjedde det forlis, var det elendige forhold om bord. Dette ble bedre med dampskipene, men når ulykken først var ute, som forliset til D/S Norge døde langt flere. D/S Norge er beskrevet som en «rustholk» som ikke skulle ha vært på sjøen. 635 emigranter døde da skipet gikk på grunn i 1904.
I dag er det mennesker fra det afrikanske kontinentet som dør, når overfylte farkoster forliser i Middelhavet. Kristina Quintano er budbringeren fra helvete. I mer enn 20 år har hun dokumentert båtflyktningers reise over Middelhavet, menneskers vei gjennom helvete for den som vil høre. I 2025 var hun en sterk og tilstedeværende stemme. Dette skjer nå.
Summen av oppdyrkingen av prærien ble sandstormer
Summen av alles handlinger kan bli konsekvenser som hver enkelt ikke overskuer. Jeg hadde ikke hørt begrepet «Dust Bowl» før jeg leste Frasers biografi om Laura Ingalls Wilder. Oppdyrkingen av prærielandet var utfordrende mens det sto på, gresshoppene, brannene, tørke, usikkerhet og undergang for noen. Men tiår seinere viste den økologiske katastrofen seg med full kraft.
Enorme støvskyer og sandstormer feide over land og byer på 1930-tallet i USA. Intensiv pløying av prærieland kombinert med langvarig tørke hadde ført til erosjon og sterke vinder blåste topplagene lang vei.
Utvandrerjubileum og ukjent landskap på Norsk utvandrermuseum
Det norske utvandrermuseet holder til i et litt slitent tidligere institusjonsbygg på Ottestad nær Hamar. I 2025 var museet navet i utvandrerjubileet. Nasjonalt ble overfarten over Atlanterhavet som replikaen av Restauration, den eldste seilskuta med utvandrere fra Norge, den store hendelsen. Avreisen fra Stavanger ble feiret med kongefamilien til stede og ankomsten til New York var et stolt norsk øyeblikk.
Men for meg var det heller på Ottestad det hendte, i den delen av det store bygget som forvandlet seg til nye lokaler for utstillingen «Ukjent landskap». I den nye utstillingen la Utvandrermuseet også vekt på historie som ikke har blitt en del av hovedfortellingen om utvandringen til Amerika. Fortellingene om kvinner som dro, minoriteter og samtidig er det gitt plass til dagens innvandrere til Norge.
Migrasjon slik det er, pågående prosesser, alltid, alle steder, for mennesker vandrer.
Størst inntrykk ga det å gå inn i det mørke vesle rommet med store filmflater, sette seg på benken og høre representanter fra urbefolkning i Midtvesten fortelle om innvandringen, også fra Norge og hvordan det påvirket dem. Utslettelsen av kultur, undertrykkelse og fordrivelse. Men også kampen og drivkraften for egen kultur i dag. Rolig fortalt, stemmer som kom til orde.
Fortellingene som former historien
Hva er summen av utvandrerfortellingene? Hvilke historier forteller vi, og hvilke tradisjoner er det som skapes. Det er både enkelt og komplisert. Det er så mye som kunne vært sagt. Det kommer an på hvem du spør. Det er familiehistorier, men også politikk og ideologi, nasjonale fortellinger kan nå langt inn i sjela, det er identitet og fellesskap. Og hva vi slipper til - åpner opp for.
Fortellingene om oss selv kan være slitesterke, kan aktiveres gjennom et jubileum eller utfordres. Utvandrermuseet har gjort begge deler, og for meg utgjør utstillingen «Ukjent landskap» en bevegelse i den store fortellingen om utvandringen til Amerika.
Jo, det var fagseminarer og formidling gjennom jubileumsåret som tok opp både urbefolkningsperspektiv, rasisme og vanskelige sider ved utvandringen, men slik jeg har fanget opp 200-årsmarkeringen for utvandringen fra Norge er fortsatt hovedfokus på de som reiste og mindre på hva som møtte dem der.
Men på Norsk utvandrermuseum utvides og endres fortellingen for den som vil låne øre til viktige stemmer.