Blogginnlegg frå kulturarrangøren Trontalks

Selfie av Glenn Erik Haugland Glenn Erik Haugland Jeg våkner og drar frem mobilen. Hva har Putin funnet på i natt? Hvordan går det med Englands-turen til kompisen? Hvor mange har likt bildet mitt av solnedgangen? Enn strømprisene? Når dagen er over har jeg dratt frem telefonen over 150 ganger og føler meg stressa og i bakrus. Jeg lever i et evig sug, en sult som aldri kan stilles. Can’t get no satisfaction.

Hver gang jeg slår på mobilen, pad’en eller maskinen forer jeg min digitale tvillingbror. Han vet mer om meg enn det jeg selv vet. Maskinene i Silicon Valley som har tilegnet seg mange tusen data-poeng om hver av oss, jobber intenst med å forutsi mitt neste trekk og forme mine tanker. Og du som trodde at det kun handlet om å vise deg flest mulig annonser?

Medieteknologien har ført oss til et vippepunkt der vi vet hva vi mister, men har ingen aning om hvor vi vil havne. I følge flere som jobber med å analysere utviklingen er det ikke bare tidsbruken og våre holdninger som er i endring, det er selve måten vi opplever tilværelsen på som står på spill. Medieanalytiker Mark Andrejevic mener skjermene er i ferd med å knuse selve evnen til tilegne oss erfaringer og opplevelser.

Virkeligheten er kjedelig.

Jeg innbiller meg at jeg frem til nå har tenkt som de fleste. Selvsagt blir jeg overvåket på nett, hva så? Jeg har ingenting å skjule. Det minner litt om da jeg røkte. Selvfølgelig er det usunt, men alle skal jo dø?

Timevis med vandring på nyhetssider, rastløs scrolling, filmer, serier, podcaster og talløse like-klikk. Hvordan får det oss til å se på oss selv og andre? Hva gjør det med oss, med menneskenaturen? Netflix legger ikke skjul på noe, de konkurrerer med søvnen vår.

Hvordan kan vi stå i mot en teknologi som er så massivt invaderende og som spiser oppmerksomheten fordi vi tror vi må følge med på alt? Hvordan kan vi stoppe verdenshistoriens rikeste selskaper fra å fråtse hemningsløst i våre instinkter?

Dokumentaren "The Social Dilemma" (2020) gir et skremmende innblikk i det enhver med fornuften i behold ser er overvåkning og påvirkning som bryter med menneskerettighetene. På nettsiden sin skriver filmskaperene: Teknologien som bringer oss sammen er den samme som kontrollerer oss, skaper polarisering, manipulerer oss, distraherer oss, skiller oss, og tjener penger på oss.

Det har blitt ropt ulv før mot ny teknologi som har vist seg å endre livene våre til det bedre. Men medieteknologien er ikke ikke en oppfinnelse på linje med hjulet, den er radikal og tukler med eksistensen fordi den beiter på vår oppførsel, følelser, nysgjerrighet og lengsler. Lena Lindgren skriver i boken EKKO om et tidsskille: "Nettet har gått fra å være en viltvoksende vev til å bli et kommersielt overvåkningssystem, med krefter verden aldri før har sett. Det har gått fra å være et verktøy til å bli en relasjon."

Vi er under angrep, både hver for oss og som kultur. Det er en kulturkrig som ikke handler om woke, minoritetsrettigheter eller politisk polarisering, men handler om kunstige versus virkelige erfaringer. Den egentlige kulturkrigen handler om å verne om opplevelsen og vi som er kunstnere og kulturarbeidere kan utgjøre en forskjell.

Hva kan en komponist som meg med alpelue, fjærpenn og notepapir egentlig gjøre? Hva er mitt våpen? For alt jeg vet kan det allerede være for sent.

Kunst og kulturopplevelser handler om nettopp erfaringer og livet utenfor skjermene. Det digitale kan være et redskap for å informere og gi bakgrunnstoff, men ingenting slår det å samles i samme rom. Kulturfeltet må insistere på fysisk oppmøte. Kunst er en samtalestarter.

En konsert er en aktiv handling der alle bidrar med konsentrasjon, lytting og lyden av ekte relasjoner. Vi musiserer med eller uten instrumenter og det vi hører kan minne deg på hva det vil si å være et menneske i den virkelige verden med våre unike erfaringer, følelser og fornemmelser.

Det er med andre ord lite som er kunstig ved kunsten. Den er skapt i og ut av hverdagen og bearbeider inntrykk, idéer og erfaringer alle kan kjenne seg igjen i. Vi må begynne å snakke høyt om hvordan kultur kan fungere som en motbevegelse til algoritmene. I følge Facebook-varsleren Frances Haugen har vi dårlig tid. Vi må handle både politisk slik fredsprisvinnerne fra i fjor gjør med en 10-punkts handlingsplan og kulturelt. Hver for oss må vi rett og slett skru av skjermen.

Norge en ung og umoden kulturnasjon. De radikale endringene vi nå ser med skrekk utfolde seg i USA, kan fort finne gjenklang her. Vi som skaper kunst og kulturopplevelser må først og fremst fortsette med det. Samtidig må vi adressere og peke på oppmerksomhetsøkonomiens voldsomme inngrep. Det handler om å være aktivist og gjøre folk klare over hva skjermene gjør. Det er ingen forskjell på å sjekke nyheter døgnet rundt eller være hekta på TikTok. Det vi er bevisst kan vi gjøre noe med, det vi ikke er bevisst vil gjøre noe med oss.

Blogginnlegg fra kulturarrangøren

Kulturnett Innlandet vil med serien "blogginnlegg fra kulturarrangøren" gi mange av Innlandets kulturfestivaler og arrangører mulighet til å ytre seg. Det kan være ytringer knyttet til et arrangementet og dets innhold. Det kan også være akkurat hva vedkommende ønsker å si. Ordet er fritt.