Flukten fra Rakkestad til Sverige
«Hei», det er meg Gro – Vigdis (Gro). Jeg ville bare si «takk for meg, vi greide nesten alt».
«Vent, vent, vent, nå må jeg spole tilbake til det hele starten 3. Februar 1942. Det hele starten med masse arrestasjoner av jødene. Jeg er i en familie med en søster, en bror, mamma og pappa. (Mamma heter Aslaug, pappa heter Are, bror heter Rolf Ole og søster heter Helga). Jeg er størst på 14 år, søster er 5 år og bror er 12 år.
3 februar 1942
Morgenen 3. Februar våknet søsknene mine og jeg opp til høy banking på døren. Vi gikk ikke ned, men vi kikka gjennom gelenderet på trappa. Vi håpet å ikke bli sett. Mamma og pappa åpnet døren …. «DET ER NAZISTENE», sa Rolf Ole litt lavt. Nazistene sa at mamma og pappa måtte bli med dem. «Har dere noen barn», sa Nazistene. «Nei» sa mamma og pappa. Helga sa «hvorfor sa de at de ikke hadde barn»? «Er ikke de foreldrene våre»? «Jo» sa jeg, men de kan ikke si det fordi da blir vi også fanget. Så sa Nazistene «pakk med dere litt klær, så kommer dere tilbake. Dere har fem minutter fra nå.
Mamma og pappa løp inn på rommet og pakket litt klær til turen. Mamma fant et papir og skrev en lapp, der sto det. «Dere må pakke med dere mat, klær og penger». «Dere får sitte på med lastebilen til Thor Egil. Han skal til Søtholmen, fordi han skal besøke svigermoren sin. Så dere får lov til å sitte på med han, han kommer og henter dere klokka 12:34. Dere skal bo hos bestemor og bestefar».
Besteforeldrene våres er veldig rike. Det var egentlig mamma og pappa også, men de ble frastjålet pengene deres, fordi de er jøder. Mamma skrev også på lappen at vi måtte gå av i Søtholmen, da Thor Egil var framme hos svigermora si. Da skulle vi gå til grensen og så ville bestefar komme å hente oss. Det høres kanskje ganske lett ut å komme seg over grensen, men tro meg det blir vanskelig.
Da mamma og pappa ble med Nazistene, begynte vi å pakke.
Lille Helga hadde lært om Nazistene, men hun syns det fortsatt var litt vanskelig å vite alt vi skulle gjøre. Tiden gikk veldig fort og plutselig var det bare en halvtime til Thor Egil skulle hente oss.
Så banket det på døren, «BANK BANK», vi åpnet ikke døren. Så banket det på en gang til, «BANK BANK», vi åpnet heller ikke denne gangen. Men så åpnet døren seg. Det var Thor Egil. Helga løp ned trappen, broren min og jeg gikk sakte ned mens vi sa i kor, «hvorfor er du her så tidlig?» Han svarte «hvis dere ikke kommer over grensen før klokka 15.00 i morgen blir det masse tyskere som skal sperre vegen over grensen der dere skal gå. Thor Egil sa «jeg har sittet oppe i hele natt og regnet ut tiden på hvor lang tid vi har». «Hvis vi drar nå, kommer vi fram til svigermora mi klokka 16:37», sier Thor Egil. «Og da har dere tid til å komme dere til grensen før klokka 15:00 i morgen». Thor Egil sa, «kom igjen sett dere i bilen, vi må fylle bensin». Vi sa i kor «vi kommer straks, men ……». «Men hvor er
det de tok mamma og pappa?», sier Rolf Ole. Thor Egil svarer «jeg tror de tok dem med til en fangeleir, men jeg er ikke helt sikker da». «Vi drar nå», sier Thor Egil. Vi satte oss i bilen og stoppet etter 5 minutter for å fylle bensin.
Helga spør «er det igjen lenge?» så svarer jeg «jeg tror det er igjen kanskje tjue minutter». Da spør Helga: er klokka sånn ca 16:17? Da svarte Rolf Ole «ja, helt riktig Helga.» Thor Egil hadde regnet tiden helt riktig, men ikke så rart siden han har kjørt her mange ganger før tenkte jeg. Plutselig hadde de tjue minuttene gått. Da er vi fremme, sier Thor Egil.
«God tur over grensen, «Håper vi ses igjen», sier han.
Mot Sverige
Så begynte vi å gå mot grensen. Klokken passerte 17:00 da vi hadde gått et lite stykke. Vi var ganske langt unna grensa, men vi skulle
greie det. Rolf Ole sa «det kan hende at Nazistene kommer før klokka 15:00 i morgen». Da svarte jeg «Ja, det kan hende, men vi skal greie det. Vi gikk og gikk helt til vi møtte en bil. Bilen stoppa ikke, den kjørte bare videre. Noen minutter senere kommer den samme bilen, men da kjørte den andre veien, samme veg som oss. Den stoppa ved siden av oss, den rulla ned vinduet og sa «Hvem er dere og hvor skal dere?» Jeg svarte «Vi skal besøke besteforeldrene våre i Sverige.» Så sa han «Er dere jøder?». Jeg visste at jeg måtte lyve og svare nei, men mamma og pappa hadde lært meg at jeg ikke skulle lyve, men jeg måtte hjelpe familien, ingenting er viktigere enn familien min. «Nei», sa jeg. Han sa «hvor er foreldrene deres?» «Er de jøder?», spurte han. «Nei, ingen i familien vår er jøder», «de måtte jobbe så de kunne ikke være med oss til Sverige, så vi satt på med kompisen til pappa». Han sa «okei, dere kan sitte på med meg». Jeg takket vennlig nei. Jeg sa det sånn her «jeg må dessverre si nei, fordi vi blir henta nå snart, men ellers takk». «God tur videre», sa han. Så kjørte han bare.
Vi fortsatte å gå. Klokka bikket 19:00, vi hadde gått veldig langt nå. Helga var veldig sliten, så jeg bar henne på ryggen. Vi så plutselig noe inni skogen, det var et hus vi så. Et brunt, gammelt og litt stygt hus. Vi gikk til døra og prøvde å åpne den. Den lot seg ikke åpne, den var låst. Det var rosa blomsterpotter der og en slitt, grønn og ekkel dørmatte der. Vi sjekket under alle de rosa pottene og under den slitte dørmatten. Det var ingen nøkkel der, men vi gikk rundt huset, det var en mini trapp der opp til en ny dør, vi sjekket under den blomsterpotta som var der. «JAAA, nøkkelen var der», sa bror. Vi tok nøkkelen opp og prøvde å låse opp. Vi greide å åpne døren, vi gikk inn huset.
Det lukta gammelt og fuktig inne der. Vi gikk lenger inn og der var det to madrasser og en gammel, blå og ødelagt sofa. Det var litt stusselig inne der, men vi skulle bare ligge der i natt. Helga syns det var litt kaldt der inne, men jeg visste ikke om jeg kunne fyre i peisen fordi da ville man se røyken som kom gjennom pipa. Da ville vi blitt avslørt. Vi spiste de tørre brødskivene vi hadde med før vi la oss. Klokka var 20:35, det var på tide å sove nå siden vi skulle stå opp klokka 07:50.
Natta gikk, og da vi sto opp hadde vi alle tre litt vondt i ryggen fordi madrassene var litt harde. Vi spiste frokost, snart var vi tomme for de tørre brødskivene. Vi gikk ut døren og låste, så la vi nøkkelen der vi fant den og begynte å gå.
Klokka var 09:00 da vi gikk. Vi hadde jo ikke fått avtalt når bestefar skulle komme til grensa, mamma sa ikke noe om det, så tenk hvis han ikke er der før Nazistene kommer. Rolf Ole sa «det går nok fint, vi kommer til å greie det, de tar vel ikke barn?» Jeg svarte «jeg vet faktisk ikke, det kan hende de har begynt med det, men jeg HÅPER ikke det».
Vi gikk videre, plutselig ble klokka 11:00, tiden gikk så fort. «Hva er det?», sa Helga. Jeg svarte «Hva da?». Hun sa «Det inne i skogen». «Det er ikke noe inne i skogen Helga», sier Rolf Ole. Hun sa «jo, se der da», og pekte på de folkene inne i skogen. Jeg sa «oi, vi må løpe nå!!». Helga ble redd og begynte å løpe. Vi ble skikkelig andpustne. «Jeg tror vi ble kvitt de», sa Rolf Ole. Jeg snudde meg rundt for å se etter dem, jeg så ingen. «Jeg tror vi må kjappe oss», sa jeg. Klokka var 12:14. Vi ville være på grensa om ca en og en halv time.
Helga stoppet opp og sa «jeg er sliten, jeg orker ikke mer og jeg vil hjem. «Jeg skjønner dette er vanskelig, men vi må komme oss over grensen så vi ikke blir tatt», svarte Rolf Ole. Jeg svarte med at «du kan sitte på ryggen et stykke, vi har ikke igjen veldig langt». «okei da …, svarte Helga.
En liten baby
Plutselig hørte vi noen som skrek. Vi løp for å se hvem det var som skrek. Vi kommer bort til en stor stein, og der lå det en baby. Vi gikk bort til den, og det var festet en lapp på babyen. Jeg tok den opp å brettet den ut. Det sto: Hvis du finner dette barnet er det ditt. Jeg er en mamma på 17 år og er jøde. Jeg fikk ikke lov til å ha med min 3 måneders gamle baby på fangeleiren, og de kunne ikke ta babyen siden den er så ung. Jeg etterlater min kjære Sonja til deg. Vær forsiktig med henne. Hilsen Marita.
Siste etappe
Vi tok med Sonja og fortsatte å gå. Jeg bar Helga på ryggen og Rolf bar Sonja. Vi hadde igjen ca en halvtime til vi var ved grensen, klokka var 13:23. Det var veldig tungt å gå og vi var veldig slitne. Plutselig hørte vi ett skudd ganske langt borte fra. Jeg sa «Det er sikkert langt unna». Og tenkte ikke noe mer over det, men så kommer det ett til og det var mye høyere, som om det kommer nærmere og nærmere. Så enda ett og enda ett. Mye høyere enn de andre skuddene. Jeg begynte å bli urolig. Tenk hvis vi ble skutt, jeg håpet at det stoppet nå.
Pulsen min gikk fra lav til veldig høy. Jeg sa til de andre «Det kommer til å gå bra, håper jeg». Det var stille i noen minutter før det kom et nytt skudd, og det var veldig høyt. Vi begynte å løpe litt for sikkerhets skyld. Det ble helt stille etter hvert, Sonja likte ikke skuddene i det hele tatt. Hun begynte å gråte, men stoppa ganske fort. Hun gråt ikke når skuddene var der, men litt etterpå. Det kom plutselig tre skudd rett etter hverandre, vi så på klokka. Klokka hadde blitt 14:20, vi hadde somla litt så det ble visst mer enn en halvtime igjen.
Vi var rett ved grensen, men vi tror Nazistene kommer litt før. Så vi kjappa oss, og rett før vi kom til grensen er det noen som roper «Hei dere, stopp litt». Vi snudde oss, da så vi to menn med uniform og gevær. Vi stoppa ikke, vi begynte å løpe. Helga snubler og vrikker foten, hun greier ikke gå på det. Det tok oss bitte litt tid, jeg tok henne opp på ryggen og begynte å løpe. Rolf Ole og jeg bytta, så jeg bar Sonja og han tok Helga på ryggen. Vi rakk akkurat over grensen.
Vi var så slitne, vi stoppet litt før vi gikk videre innover mot Sverige. Vi så en bil, og det var bestefar. Vi ble så glade for å se han. Vi satte oss i bilen etter vi hadde gitt han en lang klem. Hele bilturen fra grensen og hjem til de i Göteborg fortalte vi alt som hadde skjedd helt fra start. Da vi kom fram til der bestefar og bestemor bor, løp vi inn i huset til bestemor, og bestefar tok sekkene våre. Vi satt og spiste bestemor sin hjemmelagde kake mens vi fortalte det til henne også.
Vi bodde hos bestemor og bestefar en lang tid fremover, men noen måneder etter at vi kom over grensen fikk vi høre at pappa hadde prøvd å rømme. Men så ble han skutt. Mamma prøvde å stoppe det, men hun kunne ikke gjøre noe annet enn å se på det skje. Rolf Ole, Helga og jeg begynte å gråte over den triste nyheten. Mamma ble sendt til Sverige da krigen var over i Norge. Vi var så glade for å se henne, men vi skulle ønske pappa også var med henne. Men livet måtte gå videre. 2 måneder etter mamma kom til Sverige flytta Rolf Ole, Helga, Sonja, mamma, bestemor, bestefar og jeg til et stort og fint hus i Norge.
Krigen er over
Vi feira at krigen var over med venner og familie. Thor Egil ble naboen vår, det ble vi veldig glad for. Vi fikk tilbake de frastjålne pengene våre. 7 år senere døde bestemor av kreft. Det var en veldig trist dag for familien.
Det var dette som skjedde med min familie under krigen og noen år senere.
Takk for at du leste dette. Dette er noe som har skjedd i virkeligheten, men ikke med akkurat disse personene tror jeg, men det var slik jøder og nordmenn levde under krigen. Det var kun et trettitall jøder som overlevde under krigen i Norge. Ca 760 jøder døde. 10.262 nordmenn mistet livet under krigen, 9.379 menn og 883 kvinner.