Hvorfor er Innlandet så spesielt da?

Italia har Ötsi, men Innlandet har et vell av gjenstander som er smeltet ut av isen. Et skattkammer for den lange historien i fjellet, men også en påminnelse om klimaendringene i dag.

På fjellsenteret i Lom kan du selv oppleve gjenstandene fra isen og dukke ned i historiene rundt breene.  I sommersesongen kan du besøke Klimapark 2469 og gå inn i istunnelen.

Neste gang du rusler forbi en kullgrop eller et jernvinneanlegg kan du sende en tanke til alle smykkene, redskapene og våpnene som bidro til å definere vikingenes verden. Jernet var basisen for den verdenen som vikingene utfoldet seg i, og la grunnlag for makt, nettverk, handels- og krigerferder.

Deler av Valdres, Gudbrandsdalen og Østerdalen kunne nok minne om industriområder med alle jernvinneanleggene og kullgropene som erstattet skogen mange steder i vikingtid og middelalder. Kanskje du ser slagghauger og kullgroper på søndagsturen, langs stien eller bak hytta di.

På Kittilbu Utmarksmuseum i Gausdal kan du utforske jernutvinningens eldste historie i sommersesongen.

Stavkirkene er sammen med vikingskipene Norges viktigste bidrag til verdens kulturarv ifølge Riksantikvaren. Hele ni av de 28 bevarte stavkirkene i Norge ligger i Innlandet.

Hvorfor ikke utforske middelalderens verden gjennom en stavkirkesafari i Valdres eller fra Lillehammer til Ringebu og Lom?

Kjenn på stolthet over at denne unike kulturarven har blitt tatt vare på her i fylket.  

Innlandet har fostret jegere og fangstfolk som det går gjetord om. Tenk på Jo Gjende i Jotunheimen (bua hans ser du fra Gjendesheim). I fjellene og skogene forteller alle fangstanleggene, buestillingene og bortskutte piler den lange, lange fangsthistorien. Om navnløse jegere, fiskere og fangstfolk som holdt til her helt tilbake til den eldste steinalderen og gjennom årtusener fram mot vår tid.

Noen ganger overskygger historien om bosetningen og gårdene i dalene den enorme betydningen jakt og fangst har hatt gjennom menneskenes historie i Innlandet. Fangsthistorien finnes rundt deg mange steder.

Langs stier i nasjonalparkene kan du innimellom nesten tråkke over ledegjerder og fangstgroper for rein. I skogsområdene i dalstrøkene finnes det rekker av store elggroper.  

I fjellene våre krysses myter, sagafortellinger og arkeologi. Ta Dovrefjell, for eksempel. Myten foreller at Harald Hårfagre ble oppfostret av en jotun i Dovrefjell. På Vesle-Hjerkinn kan du se tuftene etter en fjellgård fra vikingtid og middelalder. Her ble det oppført en stor hall på slutten av 800-tallet, kanskje på Harald Hårfagres tid. Seinere ble det oppført sælehus, losji for pilegrimer så vel som kongelige og alle andre reisende over fjellet.

Som konge møtte Harald Hårfagre ifølge sagaen Snøfrid ved Tofte gård i Dovre. Snøfrid var en samisk kvinne som han inngikk ekteskap med og som i sagaen ble stammor til seinere kongeslekter.

Myten om kongen og Snøfrid handler om rikssamlingen i middelalderen og integreringen av den samiske befolkningen i det norrøne riket. Om dette og mye mer skriver Gro Steinsland i boka «Dovrefjell i tusen år. Mytene, historien og diktningen».    

I 2006 ble det funnet en samisk boplass fra vikingtid i Dovrefjell – arkeologi møter myte. Boplassen ved Aursjøen i Lesja er et eksempel på at samiske leveområder i vikingtid og middelalder strakte seg lenger enn dagens definerte reinbeiteområder her i sør.

Innlandet har landets sørligste samiske reinbeitedistrikt, Svahken sijte, og mange spor etter samiske boplasser og reindrift. Mye gjenstår å kartlegge av den viktige samiske historien i Innlandet.

På Blokkodden villmarksmuseum i Engerdal kan du besøke en sørsamisk boplass, bygd opp på tradisjonelt vis. 

Innlandet har den største andelen av freda hus i privat eie i landet. Det dreier seg om store og små gårdsanlegg. Sider ved det gamle bondesamfunnet blir tatt vare, for en stor del takket være private eiere. Husene viser også fram de store kontrastene mellom storbønder, småbrukere og fattige husmenn. Dette gjenspeiles på en måte også i fordelingen av freda hus i fylket.

Selv om husmannsvesenet var omfattende i Innlandet, er likevel svært få husmannsplasser i fylket fredet. Alf Prøysen vokste opp på husmannsplass og forfatterskapet og visene hans bringer også fram skyggesidene ved å leve nederst på rangstigen i et klassedelt samfunn.

Tips: besøk Prøysenstua og Prøysenhuset på Rudshøgda.

For oss som bor her: stillhet, fuglesang og dyreliv. Noen klemmer et tre. Gjennom menneskenes historie i Innlandet har skogen betydd alt: her fantes ly, mat, brensel, material til husbygging og redskaper. Utover på 1700-tallet vokste skogens betydning med den internasjonale etterspørselen av tømmer. Skogsdrift ble en stor næring som har etterlatt seg mange spor som fløtningsanlegg og sagbruk.

Skogsdrifta stod også sentralt i arbeidskonflikter og retten til å organisere seg i fagforeninger tidlig på 1900-tallet. Randsfjordkonflikten og konflikten ved elva Julussa i Innlandet fikk nasjonal betydning for utviklingen av arbeiderrettigheter. Skog er artsmangfold og viktig for klimaet.

I dag er Innlandet Norges største skogfylke, med omfattende skogsdrift. Besøk Norsk skogmuseum i Elverum.     

Romanifolkets/taternes historie strekker seg tilbake til 1500-tallet i Norge, og kulturminnene etter de mange som reiste rundt også i Innlandet finnes mange steder i fylket. Romanifolket/taterne var tradisjonelt omreisende handelsfolk og håndverkere med tette familiebånd og en rik forteller- og musikk-kultur.

På Glomdalsmuseet i Elverum kan du besøke utstillingen Latjo drom, om romanifolkets/taternes kultur og historie i Norge.  

Fra 1600-tallet kom finske innvandrere fra Karelen og satte sitt preg på deler av Østlandet. Særlig mange spor fra den særegne byggeskikken og kulturen finnes i Finnskogen, sørøst i Innlandet.

Skogfinsk historie kan du utforske langs Finnskogleden eller på Norsk skogfinsk museum i Grue.  

Setra eller stølen slik det heter i deler av fylket, har mistet den stillingen den hadde i det gamle bondesamfunnet, men når det gjelder fortsatt aktiv seterbruk, skiller Innlandet (og særlig tidligere Oppland) seg ut med antall setre som fortsatt drives.

Valdres er et kjerneområdet i Innlandet. Over store deler av fylket står det fortsatt seterhus som forteller en viktig historie om utnyttelsen av ressursene og vekselbruket i det gamle jordbrukssamfunnet.

Utfordringen er å ta vare på gamle setre som ikke lenger er i bruk. Setrene er en sentral del av kulturlandskapene våre og mange familier har egen historie knyttet til livet på setra. Foreningen Norsk Seterkultur arbeider for å få seterkulturen definert som verdensarv, på UNESCOs liste over immateriell kulturarv.