Skåbu kunstnerresidens stiller ut

Patrick Huses galleri PHT: Studio Gallery på Vinstra viser utstillingen Residens 2023 fra 3. til 13. august. Bildet viser segl av Anne Siw Falkenberg Pedersen. Patrick Huse / Anne Siw Falkenberg Pedersen Utstillingen, kalt Residens 2023, åpnes torsdag 3. august av seksjonssjef for kunst og kultur i Innlandet fylkeskommune, Kurt Ole Linn.

Utstillingen vil bli et årlig arrangement

– Residens 2023 er et utstillingstilbud til brukerne av Skåbu kunstnerresiden, og vil være et årlig arrangement så lenge residensen eksisterer, forteller eier av residensen, kunstner Patrick Huse.

Residensen har nå eksistert i 3 år og hatt totalt 24 gjestekunstnere innenfor både litteratur og billedkunst.

Syv kunstnere deltar

I utstillingen Residens 2023 får vi presentert kunstverk av de syv kunstnerne Vibeke Frost Andersen, Marianne Boberg Istad/Pacini ArtLab, Hennie Ann Isdahl, Anne Siw Falkenberg Pedersen og Kwestan Jamal Bawan. Alle kunstnere som deler interesse for landskap, natur og aktivitet i naturen.

Natur – et viktig element i alle kunstnernes arbeider

– Landskap skapes, formes og endres uavlatelig av naturen, av vær, vind, stormer, varme og kulde – og av andre levende vesener. Samtidig vet vi at også menneskelig aktivitet, våre ulike kulturer, setter varige spor i naturen. Noen ganger med katastrofale følger, sier Patrick Huse.

Han understreker at selv om naturen er et viktig element i alle de syv kunstnernes verker, arbeider de alle med ulike teknikker og formspråk. Felles for alle kunstnerne er også at de har lang kunstnerisk praksis bak seg og høyt aktivitetsnivå.

Skåbu Artist Residence er støttet av Innlandet fylkeskommune, Nord Fron Kommune og Sparebank1Gudbrandsdal.

Tekster fra kunstnerne om egen kunstnerisk praksis

I forbindelse med utstillingen har alle kunstnerne skrevet litt om sin kunstneriske praksis. Her kan du lese tekstene:

Vibeke Frost Andersen

En vandrehistorie: Jeg har vært i Skåbu og undersøkt landskapet i området rundt i to omganger. Jeg har beveget meg fra Snubblia ned i Espedalen, over fjellet til Hundorp via Harpefoss, videre ut på det store internettet og tilbake til verkstedet.

Jeg har brukt historien om Lovise i bjørnehola som guide, og gjennom streifingen har det tegnet seg opp et landskap med forflytninger av både mennesker og materialer: Det moderne inntoget i Espedalen som sendte Lovise opp i bjørnehola og flyttet grunnstoff opp av jorda og ut i verden, satte landskapet og bruken av det i bevegelse.

Bygninger har fått nye plasseringer og samfunnsfunksjoner, mennesker har knyttet nye livsgrunnlag til jorda og naturen rundt har fått ny funksjon og innhold. I dag er det fjellplanten som er i bevegelse. De vandrer oppover fjellsidene etter hvert som det kjølige klimaet de trenger for å leve flytter seg stadig høyere opp.

Det store trykket «En vandrehistorie» er et avtrykk av dette landskapet, og et slags kart over disse forflytningene i tid og rom. Det består av 15 former hentet fra steinbiter som på ulike måter er manipulert av mennesker og etterlatt i landskapet. Hver form har fått en egen farge, kokt ut av 15 ulike planter som vokser i dag på samme sted.

De tre mindre trykkene fordeler formene og fargene til de tre nøkkelstedene i undersøkelsesprosessen: Verksodden, Undertjønn og Sør-Fron kirke. Disse tre stedene er angitt i myten om Lovise, og historien beveger seg mellom dem.

I tillegg symboliserer stedene temaet i undersøkelsesprosessen slik den utviklet seg: Modernitetens oppblomstring; fortrenging av det opprinnelige til et annet sted; og samfunnets politiske, økonomiske og sosiale veivalg representert ved en av dets organiserende institusjoner.

Marianne Boberg

Skogen fascinerer meg. Nesten daglig går jeg tur dit og nesten like ofte oppdager jeg noe å undre meg over, hvordan røttene sprer seg i skogbunnen, mønsteret i en trestamme eller grenverket i et tre, jeg forundres over variasjonsfloret som eksisterer i skogen, frodigheten og kaoset som gror der.

Det interesserer meg å se hvordan naturens mønstre og vekstformer stadig gjentar seg og varieres og hvordan jeg kan anvende det som prinsipp for mitt eget arbeide.

Istad / Pacini Art Lab – Christine Istad og Lisa Pacini

Disturbing Nature’ er et kunstprosjekt av Christine Istad og Lisa Pacini, -Istad/Pacinin Art Lab.
Istad og Pacini understreker behovet for å se nærmere på naturen vi er en del av, og lære å lese tegnene vi er omgitt av, og som vi er blitt adskilt fra, gjennom vår levemåte i et urbant, nyliberalistisk levesett der katastrofen likevel presser seg fram fra under overflaten.

Kunstnerne har utviklet en egen teknikk for å lage verkene, hvilket forsterker bildenes preg av mystikk. Man kan imidlertid ane at Istad og Pacini har iscenesatt scenarioer der organisk materie er blitt lyssatt med kunstig lys, noe som gir filmene en malerisk kvalitet – det er en gestuell forstyrrelse av naturen, hva kunstnerne kaller en forstyrrelse ‘i påvente av mulige utfall av klimaendringene.

Hennie Ann Isdahl

Hennie Ann Isdahl arbeider med maleri, skulptur og installasjoner.

- Min kunstneriske praksis forholder seg til problemstillinger knyttet til det konkrete, geometriske, nonfigurative formspråket. I verkene undersøker jeg det skulpturelle i maleriet, og det maleriske i skulpturen, hvor nye interessante mellomposisjoner og dialoger oppstår.

Fargen er en viktig del av mine arbeider, jeg jobber ofte i monokrome fargeflater og er opptatt av hvordan fargen integreres i rommet og skaper visuelle dialoger.

I tilvirkningen gjennomgår mine arbeider grundige forenklingsprosesser. Selv om utrykket er rent og enkelt, er det nettopp her problemstillingen ligger. Det krever ofte en lang prosess for at alt skal fungere i en helhet, og arbeidet får den identiteten jeg er ute etter. Materialitet er også en viktig faktor i mine arbeider.

Anne Siw Falkenberg Pedersen

Kroppslige erfaringer danner bakteppe for disse arbeidene jeg viser her. Med røtter i den abstraktekspresjonistiske maletradisjonen tar jeg utgangspunkt i den verden som åpner seg når vi vender blikket innover. Men en kontemplativ tilstand kan også være bevegelse: Å seile kan i seg selv ses på som en metafor på livsmestring, med uforutsett vær og vind og vårt behov for frihet.

Windsurfer maleriene ble påbegynt etter at faren min døde. Vi seilte mye sammen og seilene ble en måte å bearbeide sorgen på. Dette var utgangspunktet.

Etter hvert har de antatt andre former og uttrykk, det er seil som kommer med en annen historie enn min egen, seil som er brukt av andre og som jeg har bearbeidet.

De beholder sin opprinnelige funksjon også etter min bearbeidelse, de kan fremdeles seiles med om det skulle vise seg nødvendig.

Kwestan Jamal Bawan

Min kunstneriske praksis utforsker naturen og mine personlige opplevelser fra ulike steder jeg ferdes; i forskjellige land og ulike terreng. Samtidig som jeg opplever, og registrerer materialitet og fysikalitet som fjell, steiner og hav.

Verkene beveger seg mellom mennesker og steder. Det handler om stemninger, følelser og opplevelser i det indres møte med det ytre, på en måte som visker ut grenser og som undersøker den fundamentale bindingen mellom mennesker og steder.